Fra landskapslover til Landsloven

Landsloven hvilte på en lang rettstradisjon med røtter tilbake til vikingtiden, og har mange elementer av eldre rett. Som det står i Prolog, var hensikten «å forbedre de fleste lovbøkene i landet». De gamle landskapslovene ble brukt på de regionale lagtingene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting, frem til de ble avløst av Landsloven i 1274. Gulating- og Frostatingslovene er trolig eldst, og deler av disse kan gå helt tilbake til 900-tallet.

Landskapslovene var samlinger med rettsregler som ble til over tid, gjennom domsavsigelser på lagtingene. De skilte seg derfor mye fra et helhetlig, gjennomarbeidet lovverk som Landsloven. Opprinnelig stod landskapslovene i en muntlig tradisjon, memorert og fremført etter hukommelsen. Først mot slutten av 1000-tallet eller tidlig på 1100-tallet tror vi at Gulatingsog Frostatingslovene ble skrevet ned første gang.

De eldste bevarte fragmentene av Gulatingsloven er fra ca. 1180, og den eldste fullstendige teksten fra midten av 1200-tallet. Fragmenter av Frostatingsloven er kjent fra første halvdel av 1200-tallet, men hele lovverket er bare kjent fra avskrifter fra 1600-tallet. Av både Eidsivatings- og Borgartingsloven er stort sett bare kristendomsbolkene bevart, det vil si innholdet knyttet til kristenretten. Gulatings- og Frostatingslovene har flere likheter, men også mange forskjeller, på grunn av ulike regionale forutsetninger og rettspraksis.

Landsloven derimot, skulle sikre en felles lov for hele riket. Kong Magnus kom med en revidert versjon av Gulatingsloven i 1267, og av Borgartings- og Eidsivatingslovene året etter. Forslaget til en revidert Frostatingslov i 1269 ble imidlertid avvist av Frostatinget, trolig etter råd fra erkebiskop Jon Raude. Når vi i utstillingen nevner landskapslovene, er det de eldre landskapslovene vi sikter til, og først og fremst Gulatings- og Frostatingslovene.