Erkebiskop Jon Raude

Jon Raude var erkebiskop fra 1267 til 1282. Den rødhårete erkebiskopen, som også hadde tilnavnet den standhaftige, var en mektig og stridbar kirkeleder. Han kjempet for kirkens uavhengighet og rettigheter i en tid da maktforholdet mellom kongemakten og kirken var uavklart. På tiden da Landsloven ble skrevet omfattet Erkebispedømmet i Nidaros det meste av Norgesveldet, og den ambisiøse erkebiskop Jon ville ha kontroll over kirkerettslovgivningen. Da kong Magnus forsøkte å innføre den nyere Frostatingsloven i 1269, ble han stoppet, antagelig av erkebiskop Jon, som ville ha en egen kirkelov.

Striden som fulgte førte til et forlik mellom erkebiskop og konge, først i 1273, så i 1277 med den såkalte Sættargjerden eller konkordatet fra Tønsberg. Sættargjerden dro i opp grensene mellom kirkelig og kongelig myndighet, og innrømmet kirken en rekke rettigheter og privilegier, bl.a. skattefritak, retten til å utnevne prester og dømme og gi bøter i saker som angikk kirken. Jon Raude utarbeidet sin egen Kristenrett, som trolig forelå i 1273.

Etter at kong Magnus døde i 1280, ble riket styrt av baronene og enkedronning Ingeborg på vegne av den mindreårige kong Eirik Magnusson. Kirkens rettigheter ble kraftig innskrenket, og striden som fulgte endte med at erkebiskop Jon Raude ble landsforvist i 1282. Han dro til Skara i Sverige hvor han døde samme år. Kong Eiriks formynderstyre erkjente også hans kristenrett ugyldig. Få har raslet så mye med kirkens sverd som erkebiskop Jon Raude. Det passer godt å nevne ham ved biskopfiguren som representerer kirkens makt i utstillingen.