Magnus Håkonsson ble født i Tønsberg 1. mai 1238, som det yngste av barna til kong Håkon Håkonsson og dronning Margrete Skulesdatter. Vi vet lite om barndommen til Magnus, bare sporadiske glimt i sagaen om Håkon Håkonsson. Opprinnelig var Magnus ikke tiltenkt noen rolle i arverekken til tronen. Han ser heller ikke ut til å ha hatt noen fremtredende posisjon i makteliten rundt kongen I 1257 ble imidlertid tronarvingen, storebroren Håkon Unge, syk og døde. Da først kunne 19 år gamle Magnus tre frem fra skyggene. Jonsokdag 1257, før faren dro mot Danmark med en stor krigsflåte, fikk Magnus kongsnavn av erkebiskop Einar, slik at ikke riket risikerte å stå uten konge. Magnus sverget da å gi hele folket lov og rett, noe han sannelig kom til å holde. Året etter ble han hyllet som konge på Øreting i Trøndelag. I september 1261 ble det feiret bryllup for Magnus og den danske kongsdatteren Ingeborg Eriksdatter i de nye steinhallene på kongsgården på Holmen. I forbindelse med denne høytideligheten ble Magnus og Ingeborg også kronet som konge og dronning. Kong Håkon Håkonsson døde i desember 1263 i Kirkwall på Orknøyene. Fra da av var Magnus enekonge i landet. Magnus var den første norske kongen på over et århundre som arvet riket uten utfordrere. Regjeringstiden hans var preget av fred og stabilitet, og han fremstår som en av de største kongene i Norgeshistorien. Prosessen med å forbedre de gamle lovene i kongeriket startet allerede med kong Håkon, men under Magnus’ regjeringstid tok dette arbeidet form for alvor. Hans storverk Landsloven av 1274 ble supplert med Byloven i 1276, først for Bergen og like etter for de andre større byene. Omtrent på samme tid kom også Hirdskrå, som formulerte pliktene og rettighetene til kongens hird og hoff. Magnus døde i Bergen 9. mai 1280, knapt 42 år gammel. Han ble gravlagt i fransiskanerklosterets Olavskirke, som i dag er Bergen domkirke.