Odel før og nå
Odelsretten har svært lange tradisjoner her i landet. Da de gamle landskapslovene ble nedskrevet, antagelig på slutten av 1000-tallet, kunne en bonde bli odelsbonde etter at gården hadde gått fra far til sønn i seks generasjoner. Landsloven endret dette til at gården måtte ha vært i slektens eie i 60 år eller fire slektsledd. Dette innebar en styrking av bøndenes rettigheter og en begrensning av kirkens og stormenns iver etter å kare til seg stadig mer jord.
Den norske odelsretten har overlevd frem til i dag, til tross for at den har vært forsøkt avviklet flere ganger. Det kan vi takke grunnloven av 1814 for, der § 117 sier at «Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves». I 1974 ble det vedtatt en ny odelslov på Stortinget. Førstefødte, uavhengig av kjønn, fikk nå odelsrett. Det ble også spesifisert at jordbrukseiendommens areal måtte være på minimum 35 dekar full- eller overflatedyrket jord eller 500 dekar produktiv skog for at det kunne hevdes odel, og at det skulle være bo- og driveplikt på odelsjord. I dag får man odelsrett etter å ha vært eier i 20 år.
Senest i 2018 ble det fremmet forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i Stortinget om å endre grunnloven, og fjerne §117. Forslaget falt, og odelsretten er derfor fortsatt en del av den norske Grunnloven. I andre europeiske land er tilsvarende rettigheter avviklet, slik at odelsretten nå er et særnorsk fenomen.